Dag 7

vi hadde bestilt en drosje tidlig og fikk vår spirituelle dag,

Først dro vi til et ritual landsby som heter Koro. Vi måtte kjøre 17 km ut av byen, og gå opp på en lite fjellside. Dette landsby er ikke bebodd til vanlig, bare når det er begravelser, fetisj dyrkning etc. Landsbygda er delt i tre. I den ene delen bor landbruksarbeidere, i den andre bor smedene, og siste djoula (handelsmenn og muslim).

Koro rituell lansdsby

treet er en Fromager (ostetre). Kalles slik pga fruktene som ligner  digre hvite oster, men som kans sammenlignes med svære bomullsdotter

vår guide, fra smefamilien

mora il guiden med hennes tre måneders baby

her har jeg satset 1 krone til den fetisjen bak meg

Er du barnøs? Tvillingfetishen er tingen 

Det som er litt interessant er at smeder er en kaste. Ingen Fulani kan gifte seg med en smed, det er bare sånn. Hvis to personer er uenige, kan den ene gå til en smed for å be ham å si «unnskyld» til den andre. Da er den andre nødt til å godta unnskyldningen. (det er to metoder, denne er den ene)

I den smed-delen av landsbygda var det to fetisjer (skulptur). Den ene representerte tvillinger og folk ofret noe om de ønsket barn eller tvillinger. Den andre fetisjen kunne man bare ønske seg noe. Det gjorde jo jeg :-)... det kostet meg en krone som fort ble hentet av en ung kvinne.

Ritualene varte som regel fra en til 4 dager og folk tok med seg jobben opp.

Da vi var der, var det en ritual som foregikk. En ung gravid kvinne og den ufødte barn hadde død noe tidligere. Alle mødre i landbyda skulle be og gjøre et offer til jorden for at dette ikke skulle gjentas. Ingen menn var godtatt i landbygden den dagen og vi måtte løpe nedover veien tilbake fra landbyen for hvis vi hadde krysset kvinnegruppa måtte vi ha blitt med dem. Det hadde vart helt feil om Mireille som ikke hadde født barn hadde krysset deres vei. Hun som guidet oss var i smedkasten. Hun hadde en liten baby på under en måned som moren passet mens hun guidet oss. Hun fikk den jobben fordi vår guiden var en mann. Hun hadde hadde bare lyst til å løpe tilbake til babyen hennes.

OBS! Det er en ting en ikke skal spørre når en er i denne landsbyen og det er «hvor er gravgården» Gjør en det finner man ikke veien ut.

Det er ofte fetisjer i landsbyende og trolldom er knyttet til dem. I Mireille sin mors landsby er det fetisjer av gull. Ingen folk i landsbyen kan ha gull på seg, også når de er i andre byer. Fetisjene ligger ute men ingen stjeler. Det også er det slik at hvis noen tar gullet, vil de aldri finne veien ut. Det virker merkelig men Mireille sier at mange har prøvd og ingen har klart å stjele fra fetisjene.

Turen gikk videre til Katedralen i Bobo Dioulasso, som er formet rett og slett som en diger halv tønne eller en flyhangar. Det er nemlig blikktak på det.

Til slutt og mye mer spennende for meg besøkte vi den store moskeen som er veldig spesiell med sine avstumpede hvite tårn med trestolper som stikker ut ved hver etasjen.

Vi måtte ta av skoene våres og en ung gutt tok på seg å passe på dem.

Den flotte moskeen i Bobo Dioulasso

på taket av moskeen. tårnet med strutsegget

Først besøkte vi første etasjen som var sval, noen plasser lå enkelte menn på gulvet. Kanskje de ba, kanskje de sov... På yttersiden var det delen for kvinnene, innerst var det for men og der stod imamen under bønnen. Unge kvinner og jentebarn måtte bli ute (under tak). Vi gikk så opp på taket. Vi hadde jo ikke sko på oss og måtte gå gjennom hele taket, uten å løpe fordi konstruksjonen kunne skades. Det var glovarmt og vi måtte skynde oss til plassen i skyggen av tårnene.Vi ble fortalt at det var 5 etasjer i tårnet og at et medlem kunne komme for å brukte et rom til bønn. Noen kunne bli der flere dager og familien måtte komme med mat. På toppen av hovedtårnet er det to strutseegg som er symbol for noe veldig rent.

Det var dagens åndelig reise. Etter middag med familen, dro Mireille, en venn av henne og jeg til en diskotek hovedsakelig med afrikansk musikk. Jeg fikk til å spørre om en sang med Tiken Jah...

Dag 8

Tidlig oppe i dag også. Vi gjorde noe helt spesielt som jeg aldri har gjort før og som jeg må kanskje gjøre en gang til senere. Åndelig reise dette også. Nå snakker vi om animalisme Det var i Dafra og vi skulle sjekke de hellige silure(ne) (kattefisk, de med bart)

Vi var hentet av drosjen kl. 8.00, hentet fetteren til Mireille og dro videre for å kjøpe et par levende høner.

in the middle of nowhere

Jeg må advare mine vegetarvenner at de nesten må lukke øyne for det blir sterke scener for dem. Vi kjørte ut av byen og vi havnet ganske fort i bushen. Veien var kjempedårlig og small. Jeg ble litt redd for at drosjen skulle knekke i to. Noen steder var det dyrket området med løk, mais, frukttrær etc... Noen hytter var det å se her og der. Vi kom til en liten hytte og da måtte vi sette bilen og gå videre.

i bushen

lille gården der vi parkerte

drosjen i skyggen

frukttrær på veien

mireille, fetteren Sye og drosjesjåføren Abubakar viser vei. Noen er på veien tilbake

Det var riktig varmt, men deilig å være i aktivitet og langt fra det røde støvet som dekker hele byen og som synker ned om kvelden.

Etter 15 minutter i bushen, kom vi til en fjell parti som var helt spesielt. Formasjoner med tynne fjelltopper  av rød stein slipt av vinden og regnet. Jeg ble fortalt at det fantes både løver og gorillaer i denne regionen, men at de kun var synlige om natta. Jeg fikk dette bekreftet av en annen kilde senere. Vi gikk gjennom fjellområdet til en ny vei. Etterhvert måtte vi ned en naturlig stein skråning og jeg fikk beskjed at jeg ikke skulle ta flere bilder.

Veien førte oss til en liten plass dekt med hønefjær. Det var også en tau som hengte på skrå og hvor det var hengt mange geiteskinn. Vi måtte ta av skoene og gå over plassen til offerplassen, en liten ekkel fornøyelse. 

stjålet fra nettet

fjærplassen (funnet på nettet)

Vi kom til et totem, en høy firkantet stein dekt med hønefjær. På toppen av dette lå en gul øgle på ca 1,2 meter. Den forsvant da vi kom. En gammel "prest" ba meg om å holde høna og fortelle mitt ønske. Han tok så høna igjen, skjæret strupen på det og la blodet renne på fjærhaugen mens han sa noe som var uforståelig for alle. Deretter slapp han høna på bakken. Min høne begynte å flakse og til slutt stupte i en grønn vannhull ved siden av. Da tenkte jeg at jeg kunne hilse mitt ønske farvel, men mine sammensvorne  fortalte at dette ikke gjorde noe. Mine forfedres sjel levde nemlig i vannet og de ville gjerne hjelpe meg de også. 

Vi dro tilbake til andre siden av den plassen og ventet litt. Jeg turte ikke sette meg nær fjærne, og jeg gikk litt unna og begynte å skrive i dagboken. 

stjålet fra nettet

en silure, hellig fisk

fra vannhullet rente vannet i en bekk/elv. Vi fikk innvollene til hønene i hånda og gikk, fremdeles uten sko, lengre ned i elva. Der svømte det digre fisk. De kaltes silure og var hellige. Disse kan ikke spises, De blir gravlagt akkurat som menneskernår de dør.  Man forteller også at de kan ikke stekes, blodet kan ikke koke. (jeg tar takknemlig  i mot tro og skikker, jeg er ikke her for å dømme)

De hadde en bred munn og lange barter, kanskje heter de kattefisk i Norge. Vi kastet innvolvene til silurene som koset seg veldig.

På veien tilbake til plassen, pekte noen opp mot fjellsiden. Der var en annen øgle. Det var litt vanskelig å se fordi det var kun hodet som var synlig. Plutselig gikk den framover på en fjellhylle og  jeg så den var kjempelangt, kanskje 3-4 meter. Synd det var så høyt og langt unna (takk til synsam for mine nye briller).  

den varanen jeg så nærfra virket mer gul og bredere. Men fasongen på denne passer til den som var på fjellhyllen. 

Når vi kom tilbake til plassen hadde noen grillet kyllingene. Jeg måtte avstå fordi de dessverre ikke var gjennomstekte. Vi dro samme veien tilbake. Vi lå merke til 2 grav ved veien. Slik er det i busjen, man begraves i nærheten av der man dør. Jeg er svært takknemlig for å ha fått oppleve naturen i et fremmed land og samtidig har tatt del i kulturen..... ....

Etter denne turen var vi i byen, jeg skulle ha noe stoff...

Jeg har kjøpt boubou'en til min bekjent Ahmed. Kjøpte noe kremfarget blondestoff slik at en skredder lager samme kjole til meg som han har laget til Fatou (mor) Hun er så fin i det.

det ble resultaltet (her med to fuglemasker med calao, den  hellige fuglen)

Dag 9

Det har blåst i natt og klokken til noen ringte kl. 4. jeg trodde jeg måtte stå opp for vi hadde en avtale tidlig. Jeg dusjet med kaldt vann i en bøtte og en skål, tørket hår og gjorde meg klar. Plutselig ser jeg at klokken var ikke fem enda. Jeg hadde jo pakket alle saknene mine. Jeg la meg på sengen og ventet og dormet.

Drosjen skulle komme kl. 7.00 i dag men han hadde punktert og vi måtte til veien og praie en selv.

Vi tok bussen til Banfora. På busstasjonen traff vi igjen de to nordmennene, Sigurd og Halvor de skulle til Sindou noen kilometer østover fra Banfora. Det var en mann i bussen som prøvde å tilby å spleise på 4hjulsdriver fra Banfora, men det var muligens lureri (i forhold til prisen). Jeg er alt for godtroende. Heldigvis var Sigurd og Halvor mer reisevant. De kastet seg ikke på tilbudet og ville heller sjekke forholdene. Vi ble hentet av en fellow speider fra Mariam sin bror. Han hadde en skuter. Vi leide en til og dro til speiderhuset der vi fikk leie et rom. Bonaventure (bingo) er scout og bor der når det er mulighet. Han er ganske fattig han også.

Bingo med en kalebass med fermentert nere-sevje

jeg  prøvde det jeg også, fordi det ikke var laget med  vann . Det var godt.

nye sukkerrør, med vanningsanlegget

ulovlig smaksprøve, utrolig saftig

når sukkerrøret er moden, stengen man vannet og man lar bladene tørke. Deretter sette man fyr på  plantene så kun røret blir igjen. Disse blir kuttet og  samlet med hånd. så kommer en gravmaskin og tar med seg rørene til sukkerfabrikken i narheten

Arbeidsplassen til Bingo. Han sitter her 8 timer av gangen og passer på at maskinen er i gang og ingen stjeler materialet. Han har en avtale annen hver måneden og tjener ca 600 kr for en måned. 

samling av rørene

Han er eldste barn i familien og sier at han måtte slutte på skolen for å få jobb og hjelpe foreldrene og bidra til søskenes skolegang. Han har fått en kontrakt på sukkerfabrikken, men jobber bare annenhver måned. Det dyrkes sukkerrør i området og han passer på en maskin som sorger for vanning. Han jobber treskift og sier at han må sitte der 9 timer på dagen eller 6 timer på natt. Det er en ganske kjedelig jobb, han passer på at bensin og deler ikke blir stjålet, og at det virker greit. Han syntes det er litt skummelt også fordi det er slanger, huggorm og boa som bor mellom rørene.

Vi tok skuterne og kjørte gjennom de veiene mellom rørmarkene. Det var gøy. Jeg satt bak ham og jeg fikk flashback til min ungdom. En måned var jeg nemlig groupie hos den lokale motorsykkelgjengen.

Bingo på egen maskin

Men tilbake til nåtiden... vi prøvde å besøke sukkerrørfabrikken men fikk ikke lov uten søknad. Dette var helt greit for meg fordi jeg synes det er mer artig å se folk jobbe i markene. Innimellom tok vi pauser for å ta bilder eller se på noe nytt. Jeg fikk smake på kasjueple. Frukten ser ut som en akerøeple og det henger en casjunøtt med grønn skall i plassen til stilken. Treet heter forøvrig anacardie arboricum. Snodig sak og veldig søt og saftig når det er modent. Det er litt samme konsistens som en mango men smaker mer som en fersken. Nøtten må grilles før den er spiselig. Det blir jammen ikke mange poser på et tre.

Tenk noe så spennende som en kasjutre, to overraskesler på en gang. en deilig  og saftig eple og en  liten nøtt.

Vi dro deretter til en fjellområde, ikke ulik den ved de hellige fiskene. Les domes de Fabedougou, canyonlignene topper.

 Vi gikk oppover en liten bit og klatret på toppen av en av disse fjellene.

Turen gikk deretter til Banfora vannfall. For å komme seg dit måtte vi gå gjennom en lang alle med kjempestore mangotrær.

mangotre alleen som blir oversvømt hver vinter

måling av oversvømmelsen

vannfossene i Banfora

utsikt fra veien oppover mot vannfossene. grønt og fint område, kalt Burkinas  loft  (eller stabbur kanske?)

kjekkas i vannet

ved stammen av en ostetre (fromager)

Vi gikk oppover igjen. Noen hadde hugget trapp i steinene.Vannfossen er delt i tre parti. Mireille og Bing badet på andre delen. Ingen får lov til å gå til den øverste delen (har jeg forstått) fordi det er for farlig.

Nedover igjen, vi traff en dame som samlet papaya i en stor sekk. Vi fant 5 modne og kjøpte dem, og forsatte turen ned.

papaya på rot

Papayadyrkeren, som fikk solgt 5 stykker for 3 kroner

Opp på skuteren igjen, vi kjørte noen kilometer gjennom rismarker. Der var det en del bøfler også.

Risen fra burkina er for dyr for folkflest, men er likevel omsatt i sin helhet

Folk jobber fra morgen til kveld

 Vi kom til en innsjø der vi leide en robåt og ble kjørt til en plass der det var flodhester. Vi så 5 stykker, men de var mest under vannet. En liten en prøvde å klatre på ryggen til moren hans.

Det ble ikke siste utflukt for dagen fordi vi rakk en liten tur til en «campement» (hytteby) der en man avlet krokodiler. Vi fikk se noen og en som var bare 40 cm. Det var også digre flaggermus i mangotreet og han kastet stein for å forstyrre dem og få dem til å flakse.

dyrket kroko, ikke hellige

svære flaggermus i mangotre på campement. Disse derimot er hellige i hele Burkina.

Vi var glade for å dusje med ordentlig dusj da vi kom til speiderhuset.

I huset ved siden av, hadde vi bestilt middag med helstekt fisk, pommes frites og bananes frites. Salat var også bestilt men den spiste jeg ikke...

Jeg har prøvd å være på nett i mange dager nå, og det virker rett og slett alt for dårlig.

Men ellers kan jeg si at jeg har nyttet hver eneste minutt av denne reisen.

Hver dag er den fineste i mitt liv.

Dag 10

Vi dro tidlig med moped eller moto som det heter her. Jeg satt bak Bing men Mireille bar ryggsekken. Turen gik til Pic de Sindou. Det er 40 km fra Banfora og veien er en laaaang vaskebrett. Det gikk greit når på veien dit, men på veien tilbake hadde jeg mistet følelsene i rumpa og jeg bare håpet jeg ikke skulle tisse på meg uten å merke det. Jeg var nemlig så svett på hele kroppen at buksa var bløt foran og bak. Det ser ut som jeg klarte meg fint. Pfuiii...

80-90 km som eksosrype, sjekk veien. Det var en del tungt transport og vi så ikke ut.

Mireille med naturlig mineralpudder

utsikt på landsbyen Sindou

Sindoufjellene

Pic de sindou var en opplevelse, både i forhold til den fantastisk naturen og utsikten. Pic på fransk er spisse fjell. Disse er røde vulkanisk fjell som har blitt slit av vind og vær. I dette stedet har det bodd folk og i det er også blitt laget en fil, l'Heritage des Griots, griotenes (syngerkaste) arv.

filmrester

Det finnes rester av potter fra 1800 tallet, og rester fra filmen også. Deler av steder er ikke åpent til publikum, det brukes for ritualer.

Mireille orket ikke å ta turen opp, jeg dro bare med Bing, da guiden hadde skadet benet. Jeg fikk derfor fortellingen om stedet dagen etter

Jeg fikk litt av en sjokk da jeg gikk oppover fjellet. Det var ca 40 grader, kanskje litt mer og solen var høy. Det var noen trapper som var laget av mennesker og hver 10 meter var jeg så tungtpustet at jeg måtte stoppe og drikke . Det var så vanskelig å få pusten tilbake. Jeg beit tennene sammen og fortsatte med mange pauser. Det var en utrolig flott område med disse kransekakeformet topper og lange tørre gresstråd innimellom. Et sted måtte vi rett og slett klatre 4 meter rett opp for å kunne oppleve sikten over landsbygda. Da ble det nok for meg jeg gjorde det og bestemte meg for å snu. Jeg håpet bare jeg ikke skulle besvime før jeg nådde boden med guiden. Jeg la meg så lang jeg var. Hodet mitt var rød og opphetet, jeg var utslitt. Jeg hvilte over et karter før jeg begynte å føle meg bedre. Jeg helte vann over hodet mitt og var uheldig å få vann i neseborene.

Jeg trodde jeg skulle dø ;-)

Det resulterte i masse nysing om kvelden og forkjølelse dagen etter

På veien tilbake dro vi tilbake til vannfossen i Banfora for å bade. Denne gangen hadde jeg badedrakta og det var en kjempeopplevelse. Vannet var ikke kald, bare deilig.

dette gjør jeg ikke i Norge, bare det er sagt

litt sjenert kanskje?

Vi spiste igjen i den lille restauranten ved speiderhuset. Nathalie som driver det er bare så snill. Hun hadde lånt oss skuteren hennes for å dra til Sindou mot at vi fylte med bensin og olje. Hun lager deilig mat til enhver tid. Hun har til og med nå kjøpt rensemiddel for grønnsaker (kjøpes på apoteket) for at jeg får spise råd grønnsaker.

På kvelden var vi på en balafon konsert (balafon er en slags xylofon med treplater over kalebass(frukter) av forskjellige størrelser.)

Jammen dukket Sigurd og Halvor opp også. Det var veldig hyggelig men musikken var så høy at vi ikke kunne høre hverandre. Jeg vil ta kontakt med dem i Norge etterhvert.