Dag 6

Reisen til Bobo Dioulasso.

Mireille og jeg ble hentet av en familiemedlem kl . 9.00 og kjørt til busstasjonen. Mireille har tilbudt meg en program som skulle være 9 dager (men ble til 11 underveis) og jeg leste lett på det og sa «greit».

Vi tok bussen til Bobo og reisen varte 5 timer.  Før vi leverte bagasjene var det to «nansara» som kom til å spørre meg om jeg hadde vært på åpningen til Fespaco.  De snakket litt fransk. Jeg spurte hvor de kom fra og de svarte selvsagt «norvege» , artig...

Det var 2 menn som egentlig hadde tatt billett for å være med på en festival som heter «fredskaravanen» men som ble avlyst. Jeg hadde også merket meg den festivalen. Det er en samlig av artister først og fremst fra Afrika som samles ved flere anledninger for å synge sammen og de er ambassadører for fred i Afrika. Det er To karavaner (altså følger med kameler og det hele) en fra øst og en fra vest. De møttes på planlagte plasser og det er to leir der det synges. Den ene er åpen til utlendinger. Den som skulle være vest for Ouaga skulle egentlig bli lengre nord i Sahel (i Mali) først men ble flyttet av forståelig grunn. Det var synd at Den i Ouaga også måtte avlyses.  

Det kolliderte med Fespaco. Jeg regner med at det ble vanskelig å ordne strenge sikkerhetstiltak. Det som er vanskeligst er nok at det ville komme folk fra hele Sahelregionen og det blir umulig å filtrere bort farlige islamister.

De norske mennene bestemte seg  for å besøke landet når de først hadde biletten i lomma. De hadde noe Afrikaerfaring fra før. De så åpningen til Fespaco og syntes det var veldig bra. Da har jeg noe til gode. Det skjer annen hvert år i samme perioden.

Vi hadde nummererte plasser i bussen og derfor snakket jeg ikke mer med dem. Jeg ble litt perpleks  da jeg så den som skulle sitte ved siden av meg. Det var ikke Mireille nei, det var en digger dame på minst 150 kg som hadde tatt plassen mot gangen. Jeg så meg selv inneklemt mot vinduet. Hun ville ikke bytte og jeg måtte pent klemme meg inn. Det gikk heldigvis bedre enn jeg trodde. I tillegg var det fint å ha vinduesplass. Jeg tok mange bilder på denne turen. Hovedattraksjonen var nok når busset stoppet 10 minutter i en liten by som heter Boromo. Der dukket opp 50-100 folk og alle hadde noe å selge, fra papirlommetørkler, til bananer, sesamkjeks, mango, stekt kylling, nøtter, løk og gulrøtter... Det var også mange boder. Det som interesserte meg mest var doen... ikke noe å skryte av men praktiske.

masse å se fra bussen

bushdrosjene

boder i Boromo

grillet kylling?

Legg til bildetekst

  Ett par time senere stoppet bussen igjen og da kunne alle komme ned for å tisse på veikanten. Naboen min sa det var bedre å gjøre det enn å holde seg. Heldigvis, følte jeg ingen trang.

I Afrika er man ikke så kroppfiksert som i vesten. Man kan erte folk men man mobber ikke pga fedme for eksempel. Overvekt er en  tegn på helse.

en Baobab på veien

TV i bussen, der vi fikk den gleden av å se en burkinsk klassiker om en man som ville bruke  svartmagi og trollmenn for å bli kvitt kona og som ble til slutt forvandlet i ape. Så var det konsert med Alpha Blondy.

Vi ankom Bobo ganske presis. Nordmennene dro sin vei og jeg tok en drosje hjem til Mireille.

Det var en hyggelig kveld. Faren og moren mellom 60 og 70. det er de som eier huset.  Huset er midt i en gate og det er en høy mur rundt hele tomten. Borterst er huset med 3 soverom, et bad/do og en stue. Standaren for badet er helt kurant (for de som har det inne): en «tyrkisk» do (for meg som ikke kalle det fransk) og et lite sluke på gulvet. Man bruker en bøte med vann og en plast kopp i steden for vask.

Huset til Mireilles foreldre med kjøkkene til høyre

etter klesvasken

flotte mamma Fatou med en slektning

den stolte gamle (det er respektfullt å kalle noen den gamle) som reiste seg spesielt for dette bilde

umodne appelsiner men det var 2-3 mangotrær og jeg fikk smake noen modne mango

Det er også 2 bod/soverom i et bygg ved porten. Der bor to barnebarn og det er også et gjesterom. I et annen lite hus, bor en gammel onkel for tiden, sammen med sønnen hans. Alt dette på en tomt på 400 m2.

Onkelen har astma og har blitt dårligere. Da han blir nærmere sykehuset og fordi far i huset er pensjonert anestesisykepleier, kom onkelen til byen. Den syke mannen får en del besøk og det kan være ganske slitsomt for Mor Fatou. Hun koker  det onkelen bestiller, og gjestene spiser også av den maten.

Maten kokes ute. Det er to ildsteder. Mat spises ute også i denne sesongen. I det hele tatt er det alltid en eller en annen som sitter ute og sløver, men det er jo 40 grader om dagen og disse menneske (bortsett fra fetteren) er opp i årene.

Mireille og jeg dro og besøkte en vennine av henne for å søke hjelp for en senere tur i hennes region Banfora. Mariam heter denne ung dame. Jeg fikk høre hennes historie og ble veldig rørt og lei meg.

Hun ble gift på landet i en alder av 16 og fikk 2 barn. Mannen bestemte at de skulle flytte til Bobo og hun startet der «datakortet».  Mens dette foregikk gav mannen beskjed at han  ville gifte seg med en ny jente på landsbygda og forsvant med ungene. Hun ble skilt og avluttet studiene (datakortet), uten noen form for økonomisk hjelp. Hun er nå 26.  Hun måtte i rettsak for å få lov til å se ungene. Nå ser hun dem en gang annen hver måned fordi det er så dyrt å reise dit.

Hun sier at det er ikke aktuelt å ha barna hjem, fordi hun ikke har råd til det.

Akkurat nå er hun sykmeldt fordi hun ble påkjørt av en skuter mens hun gikk. Hun brakk skulderbladet og kan ikke gjøre noe i en måned og har ikke sykepenger. Heldigvis er naboene greie mot henne. 

Som alle burkinabe, uansett status er det naturlig å tilby vann til gjestene. Jeg ble også tilbudt "to" dvs maismelgrøt. For å være høflig sa jeg ja til dette. Jeg viste ikke hvordan det var tilberedt men siden det pleier å blir kokt i vann til det blir tykk, tenkte jeg det var greit. Jeg hadde glemt at To serveres med saus. Jeg fikk baobab bladsaus. For en som jobber i en gastrokirurgisk avdeling, var det ikke vellykket. Sausen var tynn, bladgrønn og slimaktig. Jeg klarte å få inn en tesje og jeg måtte skamfull gi meg.

Plutselig ble alt svart. Strømmen hadde gått. Det er vist ikke uvanlig. Strømmen var faktisk borte 2 hele dager i hovedstaden Ouaga, mens vi var på tur i landet. 

Mariam 

artig sveis, og lettvint når man kun har en arm

først forsvant strømmen, så falte natten

Bananer hos Mariam

Dag 4

I dag var det den famøse avskjedsfesten til min bror og kona. Det foregikk i huset og gården til broren hennes. Ca forti stykker ca kom. Blant dem 3 koloneler. Den ene jobber for presidenten og var tidligere leder for politi i landet. Den andre er kommunikasjons rådgiver for for den øverste militærsjef. Den siste kolonelen er leder i vann- og skogsdepartementet. Den journalisten som jeg traff i flyet kom også. Det viste seg at han nettopp ble utnevnt som kommunikasjonsrådgiver for en departement som har med desentralisasjon å gjøre. Ellers kom det mange andre flotte menn og damer med fine fargerike kjoler.

Det ble litt stress for gjestene skulle komme kl. 18.00 og utover, og den som skulle grille sauene var ikke kommet kl. 18.00... han skulle egentlig komme 14.00 men fant ikke veien og dro en annen plass i steden for å ringe.  Han ble ringt og kom til slutt.  Da startet ham med de 4 sauer og 20 kylling. Det ble laget en bål i gården. Bak huset jobbet hushjelpen til min svigerinne. Hun hadde stått opp kl 5.30 for å vaske seg og be, så vasket huset og laget frokost. Senere kom hun til huset til svogeren og vasket. Hun skrellet 25 kg poteter laget  pomme frites på bål. Hun er en helt. Hun kom samtidig som oss til huset vi leier. Kl. Var over 00.

5 sauer venter for kokken

mon bror har fått denne drakten i presang av  en  familiemedlem

da ble det proteiner til middag likevel

møblene er flyttet ute på veranda, frøken Kam til venstre er min guide denne måneden

metallmøblene er leid inn, men mått byttes fordi det var mange hakk som kunne rive klærne. Min bror  på veien ut. Gården er omringet av en høy mur. 

pommes frites på bål, helt kurrant...

Selv om barbecuemannen ble litt sent så gjorde det ikke så mye. Gjestene kom også sent nemlig. De drakk nok mer brus og juice enn det var planlagt men det var en veldig hyggelig kveld.

Jeg har fortalt før at jeg har kjøpt mange presanger til flere familiemedlemer. Det er en tradisjon her at personen som får det ikke takker selv, men viser det til alle, og ber noen nære å takke for dem. Når det gjaldt den ene kolonelen, han takket selv. Den mannen, kommunikasjonsrådgiveren, har den karisma, det er ubeskrivelig. Han takket meg veldig høytidelig, og jeg svarte at jeg håpet at den skulle passe. Han svarte at uansett størrelsen, ville han bære det med dignitet. Jeg ble helt paff.

Det er en annen tradisjon og det er om å si «jeg ber om veien» som betyr egentlig på fransk « kan du fortelle meg veien». Det er egentlig  morsomt for en franskmann for det betyr at gjesten vil hjem, men vi tuller og sier. «vi kan ikke veien, det må du da  kunne bedre enn oss».

Dag 5

Lørdag var den siste dag i Faso for min bror og hans kone, men det var også åpningen til  Fespaco som er den panafrikansk filmfestival. Jeg var invitert og skulle egentlig sitte i tribunen sammen med en av generalene, men måtte pent avslå fordi jeg fikk beskjed på formiddagen og var opptatt med noen helt annet.

Jeg hadde nemlig tullet med at jeg skulle til frisøren og lage meg lange fletter. Jeg ble nok tatt alvorlig for jeg fikk plutselig beskjed at jeg skulle til frisøren med Mireille som er min guide hele måneden.  Vi ble kjørt til en annen kant av byen, ikke langt fra stedet hun bor. Vi gikk gjennom en fattig kvarter og markedet. Det var ikke så folksomt som jeg trodde, og jeg ble ikke maset på. Kanskje fordi jeg var sammen med Mireille som de gjenkjente. Vi kom til en liten sjappe og Mireille handlet hår.  Jeg ble tilbudt lange kobberrød hår, og da skjønte jeg alvoret! Jeg måtte nekte og sa at jeg ikke hadde lyst å se ut som en sydenturist.

  Mireille kjøpte seg 2 pakker med bølgete hår, og vi dro til nabofrisøren hennes.  Vi måtte vente litt, så jeg fikk besøke hybelen hennes som er i et rom i et betongskur med en biteliten vindu, med en madrass på gulvet og doen ute. Doen er en firkant med gulvet som går nedover mot ytterveggen av muren (mot veien). Det er et hull (type musehull a la Tom og Jerry) i denne veggen. That's it.  Hvor er hullet i gulvet til avføring, det vet jeg ikke, kanskje er det to doer? Folk vasker seg med vann her med venstre hånda, de bruker ikke papir. Jeg har ikke prøvd enda...

rommet til Mireille. Hun har bodd der i 6 måneder og har ordnet det med stoff på veggen på slutten av mitt opphold

Innlagt vann er det ikke. En gang i uka kjøper Mireille en tønne med vann som blir kjørt til henne med en liten vogn.

I gården var det to  fat med maismelboller som tørket i solen.  Det var litt for mange fluer for min smak. Jeg ble litt redd for at det var menneskemat, men jeg lærte flere uker etterpå at det kastes ikke mat her. Det jeg så var noe «tå» en grøt av maismel.  Det ble tørket i små klumper for å gi det til dyr senere.

mat til tørk til dyrene, jeg ble nok litt sjokkert ... trodde det var menneskeføde...

barna som måtte bare kikke på hun hvite

Det var så mange fattige barn der som skrek til meg «nansara, nansara» som betyr «hvit, hvit » på Morè, som er Mossi'enes språk.

Det kvartalet ser veldig fattig ut. Det er en av de eldste kvartalene i Ouaga. Byen er enorm og jeg ser ikke forskjell fra et sted til en annen. Det er foreløpig ingen gatenavn og ingen ordentlig kart.

Vi dro tilbake til frisørsalongen, først fikk Mireille en flette mot hodebunnen som startet i nakken og gikk i spiral helt til toppen av skallen. Så ble det sydd på de løse hårene. Disse var nesten som en  spole  med en tråd der det henger hår på, så var det «bare» å sy dem oppover i spiral. Det ble ganske fint, men ikke noe for meg. Det ser litt varmt ut, kanskje fint i januar i Norge?

først flette i spiral oppover

så sying av kunstig hår

snerten dame

takkars

datteren til frisøren "Ornella" som er frisket opp av  en av nabounger. Folk dusjer/ frisker seg op tre ganger om dagen.
Den store jenten har skadet foten med varm "to" (maisgrøt). Frisøren har desinfinsert, men hun måtte dra på sykehuset flere dager senere pga betennelse, Heldigvis gikk det bra.

Vi ble tilsammen 4 timer i det lille salongen på 6 m2. Det var ganske het derinne kan en si. Det kom barn fram og tilbake som skulle se «nansara»'n. Fint for meg for jeg fikk tatt en del barnebilder.

Vi rakk som sagt ikke åpningen til filmfestivalen. På veien hjem fikk jeg Mireille til å kjøpe og prute en sportsekk for meg, da det blir mer praktisk for bussturen på mandag.

På kvelden dro Jean Luc og Aissata. Flyet var 00. Kl. 22.00 var vi på plass på flyplassen. Da var det   ca 20 personer som møte opp for å si ha det. En av kolonelene var også der. Det er ganske tøft at han tok seg tid.

Vi dro tilbake til huset og det var også min siste natt der.

 

Dag 1

reisen gikk etter planen tross snøforholdene hjemme og 45 minutters forsinkelser

ved avgang fra Oslo. Det værte 24 timer tilsammen og jeg er ganske utskjørt i kveld.
Har sett cairo by night og har lurt om Tahirplassen var i nærheten at det jeg så. Flyplassen i Addis Abeba var ganske fin, og naturen der var interessant med en stor slette med masse små topper innimellom.

 

god mat på Ethiopian airlines

Språket heter Amharisk, tøff skrift

 

 

 

 

 

På veien gra Addis (som jeg nå skjønner er kallenavn på byen), var det nesten bare ørken å se.



Addis fra lufta



 

 

Jeg satt ved siden av en tvjournalist fra Burkina som jeg ikke kjente ;-) Hans spesialitet var integrasjon

og han dekket en konferanse der afrikanske land avtaler hvordan de skal hjelpe Mali fremover. Tross

min høy alder fikk jeg telefonnummeret hans.

Da jeg kom til flyplassen var ingen der og ventet på meg. De drev med middagspising og trodde de

hadde god tid. Men med hjelp av en portør som jeg gledelig gav hele 5 euro (4-6 ganger mer enn den

usagte prisen)  til, fikk jeg tak i dem.

 

Ouagadougou, en digger by  med spredte bygninger, nesten1,5 mill. innbyggere
 

Og så fikk jeg ta inn i ett hus de leier. Har eget rom med dobbelseng med myggnett.

Halve familien kom for å hilse på meg og jeg har tatt bilder av alle som jeg klarer å sette navn på

ansiktene.

Det er ganske utrolig faren til min svigerinne har hatt tilsammen 6 koner (ikke mer enn 4 av

gangen sier loven) og jeg vet ikke hvor mange barn det ble... i hvert fall mange....

 

Et random bilde, skuteren (kalt moto) er favoritt transportmetoden her. Disse bruker gear. De er mange på veiene og det er ikke lett for nybegynnere. Jeg har kun vært passasjer

 

 

 

dag 2

Var på en telefonselskap for å få tilgang til internet på en nøkkel, slik at jeg sliper å dra ut hver dag til

dette.

Det viste seg at på dagen er det så treig at jeg må stå opp om natta for å sende. Men så lenge det

virker så er det greit.

Tilfeldigvis i dag traff jeg journalisten min igjen på telefonselskapet og min bror inviterte ham til
avkjedsselskapet sitt på fredag.


Han og svigerinnen reiser hjem på lørdag og jeg overtar huset. De inviterer familien og venner til middag og det kommer ca 60 stykker... de har bestilt 5 sauer og 10 kyllinger som skal grilles. Dette blir spennende.

Jeg har vært på et museum som viste tradisjonelle håndverk. Det var utsalg men jeg hadde ikke lokal penger.

Broren til min svigerinne jobber i bank, vi ordnet det slik at han kom til huset i kveld med lokal penger
«francs CFA» og jeg gav han tilsvarende i Euro. Det er ikke svart veksling, det er bare en tjeneste. Lettvint her :

Fantastisk kobber avstøpninger, jeg har sikret meg noen senere...og fått 2 store i presang fra familien

 

 

 

I kveld var jeg invitert til middag hos en venn av min bror og kona. Det synes jeg er interessant å se

hvordan folk lever. De leide et lite hus i sentrum. Det var så mye rød støv på møblene ute. Vi fikk både

fisk, sau og kylling, en utrolig meny egentlig. Folk er så generøs.

 

 

 

 

 

 

Ha det så lenge.

Dag 3

Jammen klarte jeg ikke å sende i dag heller. Jeg hørte at større kompanier har nett som er stabil. Jeg

skal kjøpe et nytt kort for en måned i dag og krysser fingrene for at det skal gå. Jeg tenker at det er

 ikke lett å drive business via nettet i dette landet om man ikke har en del kapital bak seg.

I dag har jeg stått opp tidlig igjen fordi min svigerinne har kjøpt seg en tomt i «Ouaga 2000» for en ¨

del år siden. Hun hadde nå en avtale hos «han som laget husplanene» (jeg vet ikke hvorfor hun kalte

ikke ham arkitekten, men det så proft ut). De møtte hos en mellommann som egentlig er en snekker

men som har en evne til å vite alt som skjer og hvem en skal snakke til.

Hun har ønsket seg hus lenge. Da hun bodde her, sparte hun først penger til tomten, så sparte hun

penger til å bygge en mur rundt og skaffet seg en vakt. Hun plantet også tre rundt. Når hun sparte noe

mer, kjøpte hun

sand og sement og var selv med til å lage byggestein. Meningen var å lage alle byggesteinene ferdig

og så lage en en etasje hus. Det er en arbeidsom kvinne. Hun har ben i nesa.

Nå som hun er i Paris, har hun vært på fransk kurs (selv om hun snakker afrikansk fransk), hun har søkt

 mange jobber. Hun har jo skole tilsvarende 7.klasse i Norge og har jobbet seg til regnskapsekretær her

 i Burkina. Hun fikk napp via bekjente av min bror og har fått vikariater i 1 år. Alle pengene går til

huset.

Jeg trodde vi skulle en svipp tur og komme tilbake til huset for å slappe av, men neida. Det var mange

ting som skulle ordnes før avreisen deres og vi var i banken, hos en messingskulptør (kjøpte meg 4

små figurer), vi besøkte broren og hadde en liten organiseringsmøte angående kjempefesten i morra

kveld.

Drinkene ble hentet, det ble leid og levert 40 stoler og 10 bord (disse kostet 50 kr. For et døgn) De ble

låst i gangen fordi han var redd at noen skulle komme å stjele dem om natta.

Jeg hilset på kokken. Han drev og kokte palmesaus på en gryte ute. Han brukte kull for fyring. Han

viste meg palmenøttene som han sa han presset. Oljen koker lenge lenge i gryta. Jeg fikk smake litt på

ris. Det var ok, ikke vondt men ikke veldig mye smak selv om det hadde en nydelig gyllenrød farge.



Her lages det saus ved å koke frø fra palmenøtter

Det er en stor nøtt med store frø og torner, man bruker morter for å skille ut frøene og det er de som kokes



Så kom enda en kusine (eller søster, jeg mister oversikt :-) og vi dro tilbake til huset til middag.

Denne damen var skilt og hadde to jobber. En på flyplassen (jeg tror det var en slags

kommunikasjonsrådgiver) og en som konsulent for en medikamentfirma. Hun besøkte legekontorer og

konsentrerte seg på en ti tall produkter (bl. a. Ciprofloxacin og fluconazol) Hun hadde tre barn og ingen

hjelp fra faren. Hun klarte seg veldig bra og hadde den fine bilen.

I ettermiddagen laget min svigerinne 3 alkoholfri drinker til festen. Den ene var «jumjum» med ingefær

og ananas saft, den andre var Bissap, saft utvinnet av en rød tørket blomst, og den siste Mougoudji,

saft av en kornslag som heter «petit mil». Der hun tilsatt litt kokos og tamarinjuice. Alt var deilig men

veldig søt.

laging av saft

rød blomster som heter bissap, det lages en veldig søt saft av det

 

Slike saft kan man kjøpe ute i små boder og de er ikke trygge, men hun lager dem med flaskevann og

uten å bruke sine hender. Hun sa at hun ikke burde si at det er henne som har laget dem , fordi det ville

bli fort tomt

i morgen kveld. Jeg tror det ble tilsammen 10-15 liter saft.

Når vi er hjemme er det alltid noe familie som kommer og hilser. Jeg har kjøpt en del presanger og får

litt panikk for reserven blir fort mindre Det er en tradisjon, det med å gi presanger. Det er min

svigerinne som fordeler hvem skal få hva. Det er slik det er fordi hun kjenner folks smak best. Når hun

skal gi presanger til menn i vennekretsen til broren, gir hun presangene til ham og han fordeler. Jeg

synes kanskje hun er løsluppen med presangene mine, fordi jeg er redd for å bli tom når jeg treffer folk

jeg har lyst å gi noe til. Det er jeg som må tilpasse meg her, og noe gaver skal jeg alltids få til om jeg

kjøper det her.

Når noen får en presang takker de og viser det rundt til de andre tilstede. De sier også til andre, for

eksempel til min svigerinne, at hun må fortelle meg at de takker for presanger. Dette selv om jeg er i

samme rom. Det er sikkert for å vise deres takknemlighet. Jeg spurte om det ikke oppstod sjalusier når

det gjøres på denne måten, men sånn tenker de ikke. Kanskje er fordelingen mer rettferdig når man

gjør sånn?

Senere på kvelden ble vi invitert av broren, og jeg fikk hilse på hans familie. Igjen fikk vi en god

middag, med kyllinggryte, helbakt fisk, pommes frites, friterte bananer (allocobananer eller plantain

må kokes og brukes som potet), råkost (trygg laget) ris og palmoljesaus.

 

til venstre stekte bananer og pommesfrites stekt på bål. I tillegg en stor fat med salat.

 

Jeg må nevne at verten ber om unnskyldning fordi det ikke er forrett.... Det er veldig rørende å bli satt

så pris på.

Tross de rike måltiden har jeg ikke forspist meg. 3 varme måltider om dagen er litt i overkant for meg.

Det er lite hamkambrød med gulost her.

Jeg var i seng ved 22.30 og helt utslitt. Våkner kl. 5.00 og skriver. Den søte tjenestepiken har vært oppe

og jobbet siden 5.00 hun også. Hun har først vasket seg og bedt.

Håper jeg får ta meg en liten siesta før festen i kveld for det blir tøft i begge betydning av ordet.

Det kommer eminente gjester, høy rangerte militærer med tilknytning til regjeringen. Jeg tror nesten

ikke jeg skal ta bilder.