Dag 6

Reisen til Bobo Dioulasso.

Mireille og jeg ble hentet av en familiemedlem kl . 9.00 og kjørt til busstasjonen. Mireille har tilbudt meg en program som skulle være 9 dager (men ble til 11 underveis) og jeg leste lett på det og sa «greit».

Vi tok bussen til Bobo og reisen varte 5 timer.  Før vi leverte bagasjene var det to «nansara» som kom til å spørre meg om jeg hadde vært på åpningen til Fespaco.  De snakket litt fransk. Jeg spurte hvor de kom fra og de svarte selvsagt «norvege» , artig...

Det var 2 menn som egentlig hadde tatt billett for å være med på en festival som heter «fredskaravanen» men som ble avlyst. Jeg hadde også merket meg den festivalen. Det er en samlig av artister først og fremst fra Afrika som samles ved flere anledninger for å synge sammen og de er ambassadører for fred i Afrika. Det er To karavaner (altså følger med kameler og det hele) en fra øst og en fra vest. De møttes på planlagte plasser og det er to leir der det synges. Den ene er åpen til utlendinger. Den som skulle være vest for Ouaga skulle egentlig bli lengre nord i Sahel (i Mali) først men ble flyttet av forståelig grunn. Det var synd at Den i Ouaga også måtte avlyses.  

Det kolliderte med Fespaco. Jeg regner med at det ble vanskelig å ordne strenge sikkerhetstiltak. Det som er vanskeligst er nok at det ville komme folk fra hele Sahelregionen og det blir umulig å filtrere bort farlige islamister.

De norske mennene bestemte seg  for å besøke landet når de først hadde biletten i lomma. De hadde noe Afrikaerfaring fra før. De så åpningen til Fespaco og syntes det var veldig bra. Da har jeg noe til gode. Det skjer annen hvert år i samme perioden.

Vi hadde nummererte plasser i bussen og derfor snakket jeg ikke mer med dem. Jeg ble litt perpleks  da jeg så den som skulle sitte ved siden av meg. Det var ikke Mireille nei, det var en digger dame på minst 150 kg som hadde tatt plassen mot gangen. Jeg så meg selv inneklemt mot vinduet. Hun ville ikke bytte og jeg måtte pent klemme meg inn. Det gikk heldigvis bedre enn jeg trodde. I tillegg var det fint å ha vinduesplass. Jeg tok mange bilder på denne turen. Hovedattraksjonen var nok når busset stoppet 10 minutter i en liten by som heter Boromo. Der dukket opp 50-100 folk og alle hadde noe å selge, fra papirlommetørkler, til bananer, sesamkjeks, mango, stekt kylling, nøtter, løk og gulrøtter... Det var også mange boder. Det som interesserte meg mest var doen... ikke noe å skryte av men praktiske.

masse å se fra bussen

bushdrosjene

boder i Boromo

grillet kylling?

Legg til bildetekst

  Ett par time senere stoppet bussen igjen og da kunne alle komme ned for å tisse på veikanten. Naboen min sa det var bedre å gjøre det enn å holde seg. Heldigvis, følte jeg ingen trang.

I Afrika er man ikke så kroppfiksert som i vesten. Man kan erte folk men man mobber ikke pga fedme for eksempel. Overvekt er en  tegn på helse.

en Baobab på veien

TV i bussen, der vi fikk den gleden av å se en burkinsk klassiker om en man som ville bruke  svartmagi og trollmenn for å bli kvitt kona og som ble til slutt forvandlet i ape. Så var det konsert med Alpha Blondy.

Vi ankom Bobo ganske presis. Nordmennene dro sin vei og jeg tok en drosje hjem til Mireille.

Det var en hyggelig kveld. Faren og moren mellom 60 og 70. det er de som eier huset.  Huset er midt i en gate og det er en høy mur rundt hele tomten. Borterst er huset med 3 soverom, et bad/do og en stue. Standaren for badet er helt kurant (for de som har det inne): en «tyrkisk» do (for meg som ikke kalle det fransk) og et lite sluke på gulvet. Man bruker en bøte med vann og en plast kopp i steden for vask.

Huset til Mireilles foreldre med kjøkkene til høyre

etter klesvasken

flotte mamma Fatou med en slektning

den stolte gamle (det er respektfullt å kalle noen den gamle) som reiste seg spesielt for dette bilde

umodne appelsiner men det var 2-3 mangotrær og jeg fikk smake noen modne mango

Det er også 2 bod/soverom i et bygg ved porten. Der bor to barnebarn og det er også et gjesterom. I et annen lite hus, bor en gammel onkel for tiden, sammen med sønnen hans. Alt dette på en tomt på 400 m2.

Onkelen har astma og har blitt dårligere. Da han blir nærmere sykehuset og fordi far i huset er pensjonert anestesisykepleier, kom onkelen til byen. Den syke mannen får en del besøk og det kan være ganske slitsomt for Mor Fatou. Hun koker  det onkelen bestiller, og gjestene spiser også av den maten.

Maten kokes ute. Det er to ildsteder. Mat spises ute også i denne sesongen. I det hele tatt er det alltid en eller en annen som sitter ute og sløver, men det er jo 40 grader om dagen og disse menneske (bortsett fra fetteren) er opp i årene.

Mireille og jeg dro og besøkte en vennine av henne for å søke hjelp for en senere tur i hennes region Banfora. Mariam heter denne ung dame. Jeg fikk høre hennes historie og ble veldig rørt og lei meg.

Hun ble gift på landet i en alder av 16 og fikk 2 barn. Mannen bestemte at de skulle flytte til Bobo og hun startet der «datakortet».  Mens dette foregikk gav mannen beskjed at han  ville gifte seg med en ny jente på landsbygda og forsvant med ungene. Hun ble skilt og avluttet studiene (datakortet), uten noen form for økonomisk hjelp. Hun er nå 26.  Hun måtte i rettsak for å få lov til å se ungene. Nå ser hun dem en gang annen hver måned fordi det er så dyrt å reise dit.

Hun sier at det er ikke aktuelt å ha barna hjem, fordi hun ikke har råd til det.

Akkurat nå er hun sykmeldt fordi hun ble påkjørt av en skuter mens hun gikk. Hun brakk skulderbladet og kan ikke gjøre noe i en måned og har ikke sykepenger. Heldigvis er naboene greie mot henne. 

Som alle burkinabe, uansett status er det naturlig å tilby vann til gjestene. Jeg ble også tilbudt "to" dvs maismelgrøt. For å være høflig sa jeg ja til dette. Jeg viste ikke hvordan det var tilberedt men siden det pleier å blir kokt i vann til det blir tykk, tenkte jeg det var greit. Jeg hadde glemt at To serveres med saus. Jeg fikk baobab bladsaus. For en som jobber i en gastrokirurgisk avdeling, var det ikke vellykket. Sausen var tynn, bladgrønn og slimaktig. Jeg klarte å få inn en tesje og jeg måtte skamfull gi meg.

Plutselig ble alt svart. Strømmen hadde gått. Det er vist ikke uvanlig. Strømmen var faktisk borte 2 hele dager i hovedstaden Ouaga, mens vi var på tur i landet. 

Mariam 

artig sveis, og lettvint når man kun har en arm

først forsvant strømmen, så falte natten

Bananer hos Mariam