Dag 4

I dag var det den famøse avskjedsfesten til min bror og kona. Det foregikk i huset og gården til broren hennes. Ca forti stykker ca kom. Blant dem 3 koloneler. Den ene jobber for presidenten og var tidligere leder for politi i landet. Den andre er kommunikasjons rådgiver for for den øverste militærsjef. Den siste kolonelen er leder i vann- og skogsdepartementet. Den journalisten som jeg traff i flyet kom også. Det viste seg at han nettopp ble utnevnt som kommunikasjonsrådgiver for en departement som har med desentralisasjon å gjøre. Ellers kom det mange andre flotte menn og damer med fine fargerike kjoler.

Det ble litt stress for gjestene skulle komme kl. 18.00 og utover, og den som skulle grille sauene var ikke kommet kl. 18.00... han skulle egentlig komme 14.00 men fant ikke veien og dro en annen plass i steden for å ringe.  Han ble ringt og kom til slutt.  Da startet ham med de 4 sauer og 20 kylling. Det ble laget en bål i gården. Bak huset jobbet hushjelpen til min svigerinne. Hun hadde stått opp kl 5.30 for å vaske seg og be, så vasket huset og laget frokost. Senere kom hun til huset til svogeren og vasket. Hun skrellet 25 kg poteter laget  pomme frites på bål. Hun er en helt. Hun kom samtidig som oss til huset vi leier. Kl. Var over 00.

5 sauer venter for kokken

mon bror har fått denne drakten i presang av  en  familiemedlem

da ble det proteiner til middag likevel

møblene er flyttet ute på veranda, frøken Kam til venstre er min guide denne måneden

metallmøblene er leid inn, men mått byttes fordi det var mange hakk som kunne rive klærne. Min bror  på veien ut. Gården er omringet av en høy mur. 

pommes frites på bål, helt kurrant...

Selv om barbecuemannen ble litt sent så gjorde det ikke så mye. Gjestene kom også sent nemlig. De drakk nok mer brus og juice enn det var planlagt men det var en veldig hyggelig kveld.

Jeg har fortalt før at jeg har kjøpt mange presanger til flere familiemedlemer. Det er en tradisjon her at personen som får det ikke takker selv, men viser det til alle, og ber noen nære å takke for dem. Når det gjaldt den ene kolonelen, han takket selv. Den mannen, kommunikasjonsrådgiveren, har den karisma, det er ubeskrivelig. Han takket meg veldig høytidelig, og jeg svarte at jeg håpet at den skulle passe. Han svarte at uansett størrelsen, ville han bære det med dignitet. Jeg ble helt paff.

Det er en annen tradisjon og det er om å si «jeg ber om veien» som betyr egentlig på fransk « kan du fortelle meg veien». Det er egentlig  morsomt for en franskmann for det betyr at gjesten vil hjem, men vi tuller og sier. «vi kan ikke veien, det må du da  kunne bedre enn oss».

Dag 5

Lørdag var den siste dag i Faso for min bror og hans kone, men det var også åpningen til  Fespaco som er den panafrikansk filmfestival. Jeg var invitert og skulle egentlig sitte i tribunen sammen med en av generalene, men måtte pent avslå fordi jeg fikk beskjed på formiddagen og var opptatt med noen helt annet.

Jeg hadde nemlig tullet med at jeg skulle til frisøren og lage meg lange fletter. Jeg ble nok tatt alvorlig for jeg fikk plutselig beskjed at jeg skulle til frisøren med Mireille som er min guide hele måneden.  Vi ble kjørt til en annen kant av byen, ikke langt fra stedet hun bor. Vi gikk gjennom en fattig kvarter og markedet. Det var ikke så folksomt som jeg trodde, og jeg ble ikke maset på. Kanskje fordi jeg var sammen med Mireille som de gjenkjente. Vi kom til en liten sjappe og Mireille handlet hår.  Jeg ble tilbudt lange kobberrød hår, og da skjønte jeg alvoret! Jeg måtte nekte og sa at jeg ikke hadde lyst å se ut som en sydenturist.

  Mireille kjøpte seg 2 pakker med bølgete hår, og vi dro til nabofrisøren hennes.  Vi måtte vente litt, så jeg fikk besøke hybelen hennes som er i et rom i et betongskur med en biteliten vindu, med en madrass på gulvet og doen ute. Doen er en firkant med gulvet som går nedover mot ytterveggen av muren (mot veien). Det er et hull (type musehull a la Tom og Jerry) i denne veggen. That's it.  Hvor er hullet i gulvet til avføring, det vet jeg ikke, kanskje er det to doer? Folk vasker seg med vann her med venstre hånda, de bruker ikke papir. Jeg har ikke prøvd enda...

rommet til Mireille. Hun har bodd der i 6 måneder og har ordnet det med stoff på veggen på slutten av mitt opphold

Innlagt vann er det ikke. En gang i uka kjøper Mireille en tønne med vann som blir kjørt til henne med en liten vogn.

I gården var det to  fat med maismelboller som tørket i solen.  Det var litt for mange fluer for min smak. Jeg ble litt redd for at det var menneskemat, men jeg lærte flere uker etterpå at det kastes ikke mat her. Det jeg så var noe «tå» en grøt av maismel.  Det ble tørket i små klumper for å gi det til dyr senere.

mat til tørk til dyrene, jeg ble nok litt sjokkert ... trodde det var menneskeføde...

barna som måtte bare kikke på hun hvite

Det var så mange fattige barn der som skrek til meg «nansara, nansara» som betyr «hvit, hvit » på Morè, som er Mossi'enes språk.

Det kvartalet ser veldig fattig ut. Det er en av de eldste kvartalene i Ouaga. Byen er enorm og jeg ser ikke forskjell fra et sted til en annen. Det er foreløpig ingen gatenavn og ingen ordentlig kart.

Vi dro tilbake til frisørsalongen, først fikk Mireille en flette mot hodebunnen som startet i nakken og gikk i spiral helt til toppen av skallen. Så ble det sydd på de løse hårene. Disse var nesten som en  spole  med en tråd der det henger hår på, så var det «bare» å sy dem oppover i spiral. Det ble ganske fint, men ikke noe for meg. Det ser litt varmt ut, kanskje fint i januar i Norge?

først flette i spiral oppover

så sying av kunstig hår

snerten dame

takkars

datteren til frisøren "Ornella" som er frisket opp av  en av nabounger. Folk dusjer/ frisker seg op tre ganger om dagen.
Den store jenten har skadet foten med varm "to" (maisgrøt). Frisøren har desinfinsert, men hun måtte dra på sykehuset flere dager senere pga betennelse, Heldigvis gikk det bra.

Vi ble tilsammen 4 timer i det lille salongen på 6 m2. Det var ganske het derinne kan en si. Det kom barn fram og tilbake som skulle se «nansara»'n. Fint for meg for jeg fikk tatt en del barnebilder.

Vi rakk som sagt ikke åpningen til filmfestivalen. På veien hjem fikk jeg Mireille til å kjøpe og prute en sportsekk for meg, da det blir mer praktisk for bussturen på mandag.

På kvelden dro Jean Luc og Aissata. Flyet var 00. Kl. 22.00 var vi på plass på flyplassen. Da var det   ca 20 personer som møte opp for å si ha det. En av kolonelene var også der. Det er ganske tøft at han tok seg tid.

Vi dro tilbake til huset og det var også min siste natt der.